Så mens dere venter på en post jeg (snart!) kommer med om indisier for en skaperkraft, så kan dere lese hva journalist og tidligere politiker Parris mener. På Kristendomsbloggen valgte jeg å trekke ut et sitat fra ham, men denne gangen har jeg etter beste evne prøvd å oversette hele hans innlegg i The Sunday Times:

Som en ateist tror jeg virkelig at Afrika trenger Gud.

Misjonærer, ikke nødhjelp, er løsningen for Afrikas største problem – den knusende passiviteten i folkets tankesett.

Matthew Parris (bildet)

Før jul dro jeg tilbake, etter 45 år, til landet som jeg kjente som Nyasaland. I dag heter det Malawi, og The Times sin juleappell inkluderer en liten britisk nødhjelpsorganisasjon som jobber der. Pump Aid hjelper fattige landsbyer med installasjon av vannpumper, som lar folk få holde sine områder rene. Jeg dro og så dette arbeidet.

Det inspirerte meg og fornyet min sterke tro på utviklingshjelp. Men å reise rundt i Malawi styrket også en annen tro jeg hadde, en jeg hadde prøvd å bli kvitt hele livet mitt, men som jeg ikke kunne unngå å legge merke til helt siden min afrikanske barndom. Dette faktum kolliderer med mine ideologiske overbevisninger, nekter å passe inn i mitt syn på verden, og har gjort skamme på min økende tro på at det ikke finnes noen Gud.

Nå som jeg er en bekreftet ateist, har jeg også blitt overbevist om at kristen misjon er en enorm ressurs for Afrika; noe som står i stor kontrast til arbeidet sekulære nødhjelpsorganisasjoner bedriver. Disse alene kan ikke få jobben gjort. Utdanning og arbeid kommer ikke til å være nok. I Afrika endrer Kristendommen menneskers hjerter. Den fører med seg en åndelig forvandling. Gjenfødelsen er reell. Endringen er god.

Jeg pleide å unnvike denne sannheten ved å applaudere – som du kan – det praktiske arbeidet misjonskirkene gjorde i Afrika. Jeg sa at det var trist at frelse var en del av pakken, men at kristne svarte og hvite som jobbet i landet, helbredet syke og lærte folk å lese og skrive. Bare den mest kritiske sekularisten kunne sett på et kristent sykehus eller skole, og sagt at verden ville vært bedre uten dem. Jeg gikk med på at gudstro trengtes for å motivere misjonærer for å hjelpe, men det som tellte var hjelpen, ikke troen.

Men dette henger ikke sammen med fakta. Gudstro gjør mer enn å støtte misjonæren, den blir også overført til hans flokk. Dette er effekten som betyr så mye, og som jeg ikke kan unngå å legge merke til.

Ta observasjonen først; jeg hadde venner som var misjonærer, og som barn var jeg ofte på besøk hos dem. Jeg var også ofte alene med min lillebror i en tradisjonell afrikansk landsby. I byen hadde konverterte afrikanere jobbet for oss – de hadde fått en sterk gudstro. De kristne var alltid annerledes. I stedet for at gudstroen hadde trykket ned eller lagt restriksjoner på dem, hadde den fått dem til å føle seg frigjort og få mer ro. Det var en livlighet, en nysjerrighet, et engasjement knyttet til verden – en direkte måte å være på med andre – som virket å være manglende i tradisjonelt afrikansk liv.  De var rakrygget.

Da jeg var 24 år dro jeg rundt omkring i Afrika og fikk dette inntrykket forsterket. Fra Algerie til Niger, Nigeria, Cameroon og i Den afrikanske republikk, og så gjennom Kongo til Rwanda, Tanzania og Kenya, dro jeg med fire studentvenner med en firehjulstrekker til Nairobi.

Vi sov under stjernene så det var viktig at vi nådde befolkningsrike områder, og kom oss forbi lovløse steder nær Sahara-ørkenen, da vi fant steder å sove da nettene kom. Ofte lå vi nær et misjonsområde.

Hver gang vi kom til et territorium der misjonærer arbeidet, måtte vi erkjenne at noe endret seg i ansiktene på menneskene vi passerte og snakket til; det var noe i øynene deres, måten de henvendte seg til deg på, uten å se vekk eller ned. De hadde ikke nødvendigvis blitt mindre skeptiske til fremmede, men de var mer åpne.

Denne gangen i Malawi var det på akkurat samme måte. Jeg møtte ingen misjonærer. Du møter ikke misjonærer i lobbyer på dyre hotell, der utviklingshjelp blir diskutert. Jeg la merke til at en håndfull av de mest imponerende afrikanske medlemmene i teamet til organisasjonen «Pump Aid» var kristne privat. «Privat» fordi nødhjelpsarbeidet er utelukkende sekulært, og jeg har aldri hørt noen fra teamet så mye som nevne religion når de har jobbet i landsbyene. Men jeg fikk med meg de kristne referansene i våre samtaler. Jeg så at en av dem studerte en kristen bok i bilen. En annen dro til kirken på søndagen for en totimers gudstjeneste.

Det hadde passet meg å tro at deres ærlighet,  arbeidsinnsats og optimisme i arbeidet, ikke har sammenheng med deres personlige tro. Deres arbeid er sekulært, men det er selvsagt påvirket av hvem de er. Hvem de var, var påvirket av et kristent menneskesyn.

Det har lenge vært mote blant vestlige akademikere og sosiologer å plassere stammekulturer innenfor et gjerde; å skjerme dem for kritikk, og tenke at det som er «deres» må få være deres.

Jeg følger ikke en slik tankegang. Jeg observerer at stammekultur ikke er mer fredelig enn vår kultur, og at den undertrykker individualisme. Folk tenker kollektivt, først og fremst med fokus på lokalsamfunnet,  sin utvidede familie og stammen. Dette tradisjonelle tankesettet bygger opp om tanken om «den store mannen» og gangsterpolitikken i afrikanske byer; den fører til en overdreven respekt for arrogant ledere, og en (bokstavelig talt) inhabil måte å forstå idéen om lojal opposisjon.

Angst – redselen for onde ånder, forfedre, naturen og det ville, over et stammehierarki, over hverdagslige ting – går dypt inn i hele strukturen til afrikansk tankegang i landsbyene. Hver mann har sin plass, og kall det frykt eller respekt, en enorm vekt legges over den individuelle viljen og nysjerrigheten. Mennesker vil ikke ta initiativ, vil ikke selv ta tak i utfordringer.

Hvordan kan jeg, som en person med en fot i begge leire, forklare? Når den filosofiske turisten flytter seg fra et syn på verden til et annet, finner han ut – i det øyeblikket han skifter – at han mister språket som skal til for å beskrive det gamle landskapet. Men la meg prøve med et eksempel: svaret til Sir Edmund Hillary da han fikk spørsmålet «Hvorfor klatre opp fjellet?», var «Fordi det er der».

For det afrikanske landsbysinnet, er følgende forklaringen på hvorfor en ikke vil klatre på fjellet: Det er…vel, det er der. Det er bare der. Hvorfor skal man endre på det? Ingenting å forandre på. Hillary´s andre begrunnelse for sitt standpunkt – at ingen andre tidligere har klatret på det – ville for det afrikanske landsbysinnet bare være enda en grunn til å forbli pasiv.

Kristendommen, post-reformasjon og post-Luther, med sin lære om en direkte, personlig og toveis forbindelse mellom individet og Gud, uforstyrret av det kollektive og ikke overstyrt av noe annet menneske, kollapser nettopp det filosofisk-spirituelle tankesettet jeg nettopp har beskrevet. Den krisne troen tilbyr noe å holde fast ved for dem som er ivrige etter å kvitte seg med en knusende, stammepreget gruppetekning. Det er derfor kristen tro frigjør.

De som ønsker at Afrika skal stå med hodet hevet i en verden av moderne, global konkurranse, må ikke lure seg selv til å tro at materiell utvikling vil skape den store endringen. Et helt trossystem må først bli overvunnet.

Og jeg er redd for at det er nødt til å bli erstattet av et annet. Å fjerne kristen misjon fra det afrikanske regnestykket kan føre kontinentet til et styre bestående av Nike, heksedoktoren, mobiltelefonen og macheten.

Forklarer evolusjonen menneskets natur?

Anthony Flew var der lenge før nyateistene som Richard Dawkins, Daniel Dennet og Christopher Hitchens. Som student var han med i et diskusjonsforum, UniversitySocratic Club i Oxford, der det foregikk diskusjoner mellom ateister og kristne. Ledesnoren for samtalene var en formaning Platon tilla Sokrates: ”Vi må følge argumentet overalt hvor det leder oss.” I løpet av denne tiden ble han ateist og marxist.

Hans mest kjente bok er kanskje ”God and Philosophy” som var et systematisk forsvar for ateismen, der han mente å tilbakevise alle argumenter for Guds eksistens. Ateistene jublet over hans utgivelser. Flew var kjent for å lytte til motparten og tok deres argumenter på alvor. Han var også kritisk til Dawkins teori om det egoistiske genet.

Men Flew er  nå gudstroende, og noen viktige begrunnelser for dette er det faktum at naturen er underlagt lovmessighet, livets intelligente organisering og naturens finstemthet.

For å gå nærmere inn på Flews argumenter, vil jeg heller bruke andre bøker som jeg mener går dypere inn i argumentene. Hvis dere imidlertid ønsker å lese litt mer om Flews tanker, kan Jon Kvalbeins artikkel anbefales.

For et langt og innsiktsfullt intervju med ham, av filosofen og historikeren Gary Habermas, les her. Det omhandler synet på en eventuell Gud, synet på tidligere vitenskapsfilosofer, Kristendommen, Islam, synet på nær-døden-opplevelser og mye mer.

Bibelens fortelling om Noa og den store flommen Gud lot slippe løs over menneskene, har betydelige likheter med flere andre mytologiske fortellinger. Det viser seg at det sentrale i mytene også kan ha rot i virkeligheten, i følge vitenskapelige funn.

Mytologi

Svært mange kjenner til den bibelske fortellingen om Noas ark og syndefloden. Ikke like mange er klar over at urovekkende lignende historier blir skildret i mytologiske sagn fra ulike deler i verden.

I det omtrent 4000 år gamle mesopotamiske Gilgamesj-eposet fortelles det om Utnapishtim. En av gudene, Ea, advarte Utnapishtim om at de ville la menneskene drukne i en stor flom, men Utnapishtim skulle få tid på seg til å bygge en båt. I den kunne han og hans familie unnslippe vannmassene.

Skriftspråket ble, etter hva vi kjenner til, introdusert i Sumer (Mesopotamia) for drøye 5000 år siden. Rundt 1000 år senere ble så altså den versjonen vi kjenner av Gilgamesj-eposet skrevet ned.

Basisen i historien er derfor sannsynligvis av svært gammelt opphav. Ifølge Bibelen landet Noa til slutt på fjellet Ararat i Kaukasus. Om vi ser på regionen, er det kort vei til Svartehavet. Dette passer bra med det Gilgamesj-eposet forteller.

I tillegg finner vi flere andre lignende fortellinger:

- Det finnes en sumerisk versjon av historien som er eldre enn Gilgamesj-eposet. Arkeologene har kun funnet fragmenter av fortellingen, ganske enkelt kalt “Flommen”. Her bærer helten navnet Ziusudra.

- I de indiske Rigvedaskriftene fortelles det om en mann kallt Manu. Også han blir advart om at en flom skal sluke alle skapninger, og at han må bygge et skip som skal føre ham til “det nordlige fjellet”.

- Den aller eldste versjonen av dette scenariet er Atrahasis-eposet, som er minst 300 år eldre enn fortellingen om Gilgamesj.

Alle disse historiene deler følgende momenter:

- En urhelt som overlever en gigantisk katastrofe fordi han har fått varsel.

- En flom iverksatt av gudene (eller Gud i Bibelen).

- Flommen utgjør startpunktet for den eksisterende verdens historie.

- Urhelten finner land og blir stamfar for nåtidens menneskeslekt.

Forskning

To amerikanske oseanografer, William Ryan og Walter Pitman, er seniorforskere ved Columbia University i New York, og har begge mottatt the Shepard Medal for eksemplarisk virke innen maringeologi. Ryan og Pitman har i samarbeid med europeiske forskere fra flere fagdisipliner, funnet bevis for at det faktisk har funnet sted en gigantisk flom. Stedet er Svartehavet, og tidspunktet for katastrofen passer treffende godt i tid med de gamle mytene.

I følge Ryan og Pitman har man kommet frem til følgende resultater:

- Cirka 5600 f.Kr. brøt Middelhavet gjennom den naturlige demningen ved Bosporusstredet. Med hele Atlanterhavet i ryggen, flommet gigantiske mengder vann gjennom åpningen. Antall kubikkmeter vann må ha vært i størrelsesorden 200 ganger Niagaras vannføring.

- Da vannmassene fra Middelhavet flommet inn i sjøen steg nivået raskt; 15,2 centimeter om dagen. Konsekvensen for de fastboende bøndene langs bredden av New Euxine Lake ble at de måtte rømme opptil 1,6 kilometer hver dag, mens de samtidig skulle skaffe seg mat. I nesten 2 år fortsatte vannet å stige i dette tempoet.

- Vannet ble salt, fisk døde, avlingene lå under vann og folk hadde plutselig dårlig tilgang på drikkevann. Folk kunne aldri mer vende tilbake til sine gamle bosettinger. Deres verden var druknet.

- Overlevende spredte seg deretter vestover til Europa, nordover til Russland, østover inn i Sentral-Asia og sørover til Lilleasia og Midt-Østen. Med seg brakte de datidens mest utviklede redskaper og avanserte ferdigheter, og kunnskapen om hvordan man driver intensivt jordbruk. I løpet av kort tid erstattet deres levesett steinalderkulturene som hadde vært der før dem.

Grunnen til at det nettopp var sumererne som best klarte å ta vare på fortellingen, kan ha med klimatiske forhold å gjøre. De uregulære, men hyppige flommene i Mesopotamia må jevnlig ha minnet folket om Den Store Flommen, og når elvene gikk over sine bredder var det den perfekte anledningen til å innvie den oppvoksende generasjonen i myten.

Jordbrukssamfunnet

En av bivirkningene av floden, var det europeiske jordbrukssamfunnet slik vi kjenner det idag, i følge professor ved Execeter University, Chris Turney, som har gitt ut boken “Bones, rocks and stars: The Science of when things happened”.

- Det må ha fortont seg som om hele verden ble oversvømt. Katastrofen de opplevde passer svært godt inn i fortellingen om syndfloden og Noas ark, sier Turney.

- I takt med at Svartehavet ble fylt, har vi anslått at rundt 4.500 mennesker årlig måtte flykte. Det betyr at til sammen rundt 145.000 mennesker kan ha blitt fordrevet før oversvømmelsen var ferdig, hevder han.

Turney peker på at disse menneskene vandret vestover inn i Europa, som frem til da stort sett bare hadde bestått av jeger- og sankersamfunn. I Perioden etter at katastrofen traff svartehavet, finnes det arkeologiske bevis for en plutselig oppblomstring av jordbrukssamfunn, blant annet i dagens Hellas og i landområdene videre vestover.

Dermed kan “klimaflyktningene” fra Svartehavet ha startet overgangen fra den neolitiske tid (bondesteinalder/tidlig steinalder) til den mesolitiske tid (middelsteinalderen) i Europa.

- Vi tror at samfunnene helt øst i Europa, som hadde lært seg å dyrke jorden og å lage potter, tok med seg kulturen sin inn i Europa da de flyttet fra vannmassene, sier Turney.

Kilder: Historisk og Forskning.no

Argumentet er ofte at man kan ikke tillate seg å tro på Bibelen om man godtar evolusjonsteorien. De som er enig med dem i denne påstanden,er  mange kristne som  føler de må forkaste evolusjonsteorien av nettopp samme årsak.

Men må det være slik?

En bokstavtro tolkning av Bibelen i forhold til tidsperioder, er faktisk fersk som utbredt fenomen – den ble til i USA på slutten av 1800-tallet på grunn av den evangelikale vekkelsen som mente de skulle være “bibeltro” på alle områder. Men mange kristne lærde, og jødiske lærde helt siden oppstarten av jødedommen, har ment at man ikke skal tolke tidsperiodene helt bokstavelig – om det så gjelder jordens alder eller lengden på skapelsen.

En del mener at man er nødt å tolke slektslistene i Bibelen bokstavelig, men i gammel- og nytestamentlig tid var det helt normalt å si f.eks “han er sønn av” en gitt person, og så var det ment som at vedkommende var en etterkommer langt ut i slektsleddet. Det er derfor vi leser om “Abrahams sønner” brukt på hele det jødiske folket. Man nevnte ofte dessuten ikke mennesker som var av såkalt “liten betydning” i slike lister.

I tillegg kan begrepet “bara” som i grunnteksten kan oversettes med ordet “skape”, bety at man skaper noe over lengre tid. Det kan altså bety at man utvikler noe – slik evolusjonsteorien sier.

Ser vi på skapelsesberetningen i 1.Mos levnes det ingen tvil om at det vi mennesker ser blir beskrevet, ikke det vitenskapen kan avdekke. En eventuell gud ville nok ha visst at vi i ettertid ville hatt forutsetninger for å finne ut av hvordan ting ble til, men ikke hvorfor. Til dèt hadde man trengt åpenbaring. Vi snakker altså om to ulike vinkler å se verden og universet fra, og dermed innebærer det ikke nødvendigvis en konflikt mellom vitenskap og religion. I stedet kan man kanskje heller si at de utfyller hverandre.

Frontfiguren for ateisme gjennom mange år, Anthony Flew, skiftet for et par år siden. Han gikk fra å være ateist til teist – og du kan tro han ble upopulær blant nyateistene.En viktig årsak til at han begynte å tro at det finnes en Gud, er fordi jo mer vi har funnet ut om universets tilblivelse, jo mer ser vi hvor usannsynlig en slik hendelse er. Flew mener det virker som om universet har ventet på oss. Dét kan du lese om i neste artikkel.

Mange vil, dessverre på grunn av ren uvitenhet, mene det er ironisk at Ruse har utgitt boken Can A Darwinian Be A Christian? og at han konkluderer på spørsmålet med et  ja. Eller at han nylig ga ut boken  “Science And Spirituality – Making Room for Faith in the Age of Science” der han kritiserer ikke bare kreasjonistene og ID-bevegelsen, men også det som har blitt kjent som de nye ateistene som f.eks Richard Dawkins og Daniel Dennett. Jeg har tillatt meg å oversette det meste av Ruse`s artikkel “Why I think the New Atheists are a Disaster” under. Jeg utelot begynnelsen, da den var mer en innledning om Ruse`s oppvekst og karriere.

Ruse (bildet) har 30 års erfaring bak seg der han har stått i fronten i vitenskap/religion-debatten.

Jeg befinner meg i en snodig situasjon. I de siste årene har vi sett oppstarten på, og økningen av, en gruppe som offentligheten har kallt for “de nye ateistene” – mennesker som er aggresivt pro-vitenskap, spesielt pro-Darwinistiske, og millitante anti-religiøse av alle typer. Spesielt mot Kristendommen, men også mot Islam og resten. Faktisk er ikke argumentene nye, men publisiteten har likevel vært enorm. Det særegne for denne gruppen, men noe som forøvrig er velkjent for de som har studert religioner og måten sektene fordeler seg og formerer seg raskt på, er det faktum at det (med det mulige eksempelet av den katolske kirke), er ingen som utsetter seg mer for deres vrede enn de som er pro-vitenskap men som nekter å være enig i at enhver form for religiøs tro er gal og sosialt og personlig farlig. Den nylig utvalgte direktøren av NIH, Francis Collins, er den som nylig har pådratt seg deres hat. På grunn av mannens vitenskapsviten og lederattester – han har fullført HGP (Human Genome Project) under budsjettet og under tiden som var ventet – er dette beklagelig, men forståelig siden Collins er en hengitt kristen.

Jeg er ikke kristen, men tingene sagt mot meg er verre. I sin best-selgende The God Delusion, sammenligner Richard Dawkins meg med Neville Chamberlain, den mislykkede fredsmekleren som ble lurt av Hitler i München. Jerry Coyne anmeldte boken min Can a Darwinian be a christian? der han brukte den Orwellianske frasen om at kun en intellektuell kunne tro på det tullet jeg trodde på. Og non-stop blogger P.Z Myers har kallt meg et “uvitende dustehue”. Disse skjellsordene har haglet fordi jeg, på tross av at jeg ikke er en troende, ikke tror at alle troende er onde eller dumme, og heller ikke tror at vitenskap og religion må være i konflikt med hverandre. (Selvsagt er det noe vitenskap og religion som kolliderer. Dette er hele poenget med darwinisme/kreasjonisme-debatten. Spørsmålet er om all vitenskap og religion kolliderer, noe jeg avslår fullt og helt).

La meg få si at jeg tror de nye ateistene gjør vitenskapen en dyp bjørnetjeneste. Jeg vil forsvare til min død deres rett til å si hva de vil. Som en som er født i England er en av de tingene jeg beundrer mest ved USA deres First Amendment .Men jeg tror at disse folkene gjør høy utdannelse en bjørnetjeneste. Deres behandling av det religiøse synspunktet er så patetisk at det er latterlig. Richard Dawkins ville med sin bok The God Delusion stryke i ethvert filosofi- eller religions-studie. Stolt kritiserer han det han ikke vet noe om. Som jeg har sagt andre steder, for første gangen i livet mitt, føler jeg skam på vegne av det ontologiske argument. Om vi kritiserte gen-teorien med så liten kunnskap som Dawkins viser i sin kritikk av religion og filosofi, ville han blitt sint. (Han ble akkurat dette for 30 år siden, da Mary Midgeley kritiserte den selviske gen-teorien uten å vite noe som helst om genetikk). Så på en gjensidig måte er jeg indignert over den svake kvaliteten på argumentasjonen til Dawkins, Dennet, Hitchens, og alle de andre i denne gruppen.

For det andre så tror jeg at de nye ateistene gjør grusom politisk skade på bekjempelsen av Kreasjonismen. Amerikanere er religiøse mennesker. Du må ikke like dette faktum, men det er de. Ikke alle er fanatikere. Undersøkelse etter undersøkelse viser at de fleste amerikanske kristne (og jøder og andre) havner i sentrum når det gjelder sosiale politiske saker som abort, kjønnsnøytrale ekteskap og også vitenskap. De ønsker å være vitenskaps-vennlige, skjønnt det er virkelig sant at mange har blitt forført av kreasjonistene. Vi evolusjonister er nødt å snakke til disse menneskene. Vi må vise dem at Darwinisme ikke er deres fiende, men deres venn. Vi er nødt å få dem på vår side når det gjelder vitenskap i klasserommene. Og å kritisere gode menn som Francis Collins, og beskylde dem for å være fanatiske, vil simpelthen ikke gjøre jobben. Heller ikke er det å kritisere enhver veien å gå - man trenger ikke akseptere deres tro men man må være villig til å respektere de som har troen – som meg som ønsker å bygge en bro over til troende mennesker. Personlig ønsker jeg at Amerika skal ha et helsevesen som Canada – regjeringsstyrt, obligatorisk, altomfattende. Det er billigere og bedre. Men jeg omgås dem som ønsker å ha fritt marked innen helsesektoren. På samme måte omgås jeg også troende – jeg aksepterer ikke deres tro, men jeg respekterer deres rett til å ha den.

Det er viktigst av alt å peke på at de nye ateistene gjør en grusom skade på kampen for å holde kreasjonismen ute av skolene. The First Amendment har ikke noe forbud mot dårlig vitenskap i den offentlige skolen. Den forbyr bare læring av religion. Det er derfor det er avgjørende å argumentere for at kreasjonisme, inkludert dens kamerat Intelligent Design, er religion og ikke bare dårlig vitenskap. Hvis det å lære at “Gud eksisterer” er å lære religion – og det er det – hvorfor er da å lære bort “Gud eksisterer ikke” ikke religion? Åpenbart er dèt også religion. Men om vitenskap generelt og Darwinisme spesifikt antyder at Gud ikke eksisterer, da betyr det at det å lære bort vitenskap og Darwinisme er å bryte The First Amendment. Kanskje er dermed å lære bort Darwinisme implisitt å lære bort ateisme. Dette er de nye ateistenes påstand. Om dette er tilfellet, må vi leve med det og tenke på nytt vår strategi i forhold til kreasjonisme og skolene. Poenget er uansett at de nye ateistene har på sørgelig vis feilet i å vise deres poeng, og prøvd å diskreditere mennesker som meg som viser at feilen (igjen) ikke er særlig til hjelp.

Jeg mener at P.Z Myers og hans gjeng er like katastrofal for evolusjons-siden – og folk som meg trenger å si dette – som Ben Stein er katastrofal for kreasjonist-siden. Og kreasjonistene burde hatt motet til å si dette. Jeg har skrevet annetsteds at The God Delusion gjør meg skamfull over å være en ateist. La meg si det en gang til. La meg også si at jeg er stolt over å være blinken for skjellsordene fra de nye ateistene. De er en katastrofe og jeg vil være i frontlinjen av de som sier dette.

I 1915 publiserte Albert Einstein sine likninger om det som i dag er kjent som relativitetsteorien. Teorien beskriver hvordan naturen oppfører seg ved ekstreme hastigheter eller gravitasjonsfelt.  

Den nederlandske astronomen, Willem de Sitter, fikk en idè fra disse likningene, hypotesen om at universet utvidet seg og galaksene gled fjernere fra hverandre. Dette var en svært betydningsfull teori, for den antydet at galaksene en gang for lenge siden var helt nær hverandre og en gang ble til. De Sitter kom derfor frem til at universet må ha hatt en begynnelse.

Einstein sa rett ut at denne teorien gjorde ham irritert. Den russiske matematikeren Alexander Friedmann prøvde å overbevise Einstein om at teorien var logisk, men dette førte bare til at Einstein prøvde å tilbakevise teorien. Omsider erkjente han at han hadde tatt feil.

Årsaken til at Einstein ble brydd over funnet var neppe at det kunne antyde en skaperkraft bak universet som hadde skapt det ut av ingenting (Creatio Ex Nihilo), slik det blir hevdet av Dinesh D`Souza i boken “What`s So Great About Christianity“,side 319 - med mindre da Einstein endret sitt syn på muligheten for en gud etter f.eks disse oppslysningene.  Det finnes nemlig flere kilder som siterer ham i en tro på at det finnes en gud. Ta f.eks Max Jammer`s bok “Einstein and Religion” (Princeton University Press 1999), side 150, der Einstein blir sitert:

“I`m not an atheist, and i dont think i can call myself a pantheist. We are in the position of a little child entering a huge library filled with books in many languages. The child knows someone must have written those books. It does not know how. It does not understand the languages in which they are written. The child dimly suspects a mysterious order in the arrangement of the books but doesn`t know what it is. That, it seems to me, is the attitude of even the most intelligent human being toward God. We see the universe marvelously arranged and obeying certain laws but only dimly understand these laws. Our limited minds graps the mysterious force that moves the constellations”.

Tilbake til Big Bang. På slutten av 1920-tallet skjedde noe som skulle bekrefte teorien ytterligere. Astronomen Edwin Hubble observerte, gjennom en fjern stjernetåke via teleskopet sitt, at galakser bevegde seg fra hverandre med stor hurtighet. Antall stjerner i denne galaktiske spredningen antydet et forbløffende stort univers. Det var tydeligvis helt feil at universet var uforanderlig og statisk, slik mange hadde inntrykk av på denne tiden.

Mange forskere avskydde dette nye konseptet, kallt Big Bang, fordi det kunne antyde noe så hårreisende som at universet ble skapt, informerer Robert Jastrow i boken “God and the Astronomers”. Astronom Arthur Eddington kallte teorien for “latterlig … utrolig … frastøtende.” Fysiker Phillip Morrison skal ha sagt at: “Jeg har vanskelig for å akseptere Big Bang-teorien. Jeg vil helst forkaste den”.  Allen Sandage på Carnegie Laboratories sa at idèen var en “så rar konklusjon” at “den kan ikke være sann”.

Flere av forskerne prøvde derfor det Einstein tidligere hadde prøvd på, nemlig å finne andre teorier som kunne eliminere behovet for en begynnelse på universet, og få disse verifisert. Men for å si det kort; de feilet. Enda flere vitenskapelige funn skulle videre bekrefte konseptet med Big Bang.  Begynnelsen var kommet for å bli.

Er det nødvendigvis slik at det må være en skaperkraft bak et univers med en begynnelse? De lærde strides. Men at det finnes vitenskapelige indisier for hypotesen kan ikke benektes. Dette er et viktig emne jeg kommer til å se litt nærmere på i denne bloggen, blant andre ting.

Velkommen skal du være!