Ateist: – Afrika trenger Gud

Denne gammelheten er altså ingen…nyhet. Det er to år siden den ateistiske talsmannen Matthew Parris uttalte hva han syntes om en økende gudstro i Afrika. Selv om det er gammelt stoff er det likefullt en god påminner om at det finnes ateistiske talsmenn som er svært uenig med de såkalte nyateistene, som påstår at religion alltid er nedbrytende. 

Så mens dere venter på en post jeg (snart!) kommer med om indisier for en skaperkraft, så kan dere lese hva journalist og tidligere politiker Parris mener. På Kristendomsbloggen valgte jeg å trekke ut et sitat fra ham, men denne gangen har jeg etter beste evne prøvd å oversette hele hans innlegg i The Sunday Times:

Som en ateist tror jeg virkelig at Afrika trenger Gud.

Misjonærer, ikke nødhjelp, er løsningen for Afrikas største problem – den knusende passiviteten i folkets tankesett.

Matthew Parris (bildet)

Før jul dro jeg tilbake, etter 45 år, til landet som jeg kjente som Nyasaland. I dag heter det Malawi, og The Times sin juleappell inkluderer en liten britisk nødhjelpsorganisasjon som jobber der. Pump Aid hjelper fattige landsbyer med installasjon av vannpumper, som lar folk få holde sine områder rene. Jeg dro og så dette arbeidet.

Det inspirerte meg og fornyet min sterke tro på utviklingshjelp. Men å reise rundt i Malawi styrket også en annen tro jeg hadde, en jeg hadde prøvd å bli kvitt hele livet mitt, men som jeg ikke kunne unngå å legge merke til helt siden min afrikanske barndom. Dette faktum kolliderer med mine ideologiske overbevisninger, nekter å passe inn i mitt syn på verden, og har gjort skamme på min økende tro på at det ikke finnes noen Gud.

Nå som jeg er en bekreftet ateist, har jeg også blitt overbevist om at kristen misjon er en enorm ressurs for Afrika; noe som står i stor kontrast til arbeidet sekulære nødhjelpsorganisasjoner bedriver. Disse alene kan ikke få jobben gjort. Utdanning og arbeid kommer ikke til å være nok. I Afrika endrer Kristendommen menneskers hjerter. Den fører med seg en åndelig forvandling. Gjenfødelsen er reell. Endringen er god.

Jeg pleide å unnvike denne sannheten ved å applaudere – som du kan – det praktiske arbeidet misjonskirkene gjorde i Afrika. Jeg sa at det var trist at frelse var en del av pakken, men at kristne svarte og hvite som jobbet i landet, helbredet syke og lærte folk å lese og skrive. Bare den mest kritiske sekularisten kunne sett på et kristent sykehus eller skole, og sagt at verden ville vært bedre uten dem. Jeg gikk med på at gudstro trengtes for å motivere misjonærer for å hjelpe, men det som tellte var hjelpen, ikke troen.

Men dette henger ikke sammen med fakta. Gudstro gjør mer enn å støtte misjonæren, den blir også overført til hans flokk. Dette er effekten som betyr så mye, og som jeg ikke kan unngå å legge merke til.

Ta observasjonen først; jeg hadde venner som var misjonærer, og som barn var jeg ofte på besøk hos dem. Jeg var også ofte alene med min lillebror i en tradisjonell afrikansk landsby. I byen hadde konverterte afrikanere jobbet for oss – de hadde fått en sterk gudstro. De kristne var alltid annerledes. I stedet for at gudstroen hadde trykket ned eller lagt restriksjoner på dem, hadde den fått dem til å føle seg frigjort og få mer ro. Det var en livlighet, en nysjerrighet, et engasjement knyttet til verden – en direkte måte å være på med andre – som virket å være manglende i tradisjonelt afrikansk liv.  De var rakrygget.

Da jeg var 24 år dro jeg rundt omkring i Afrika og fikk dette inntrykket forsterket. Fra Algerie til Niger, Nigeria, Cameroon og i Den afrikanske republikk, og så gjennom Kongo til Rwanda, Tanzania og Kenya, dro jeg med fire studentvenner med en firehjulstrekker til Nairobi.

Vi sov under stjernene så det var viktig at vi nådde befolkningsrike områder, og kom oss forbi lovløse steder nær Sahara-ørkenen, da vi fant steder å sove da nettene kom. Ofte lå vi nær et misjonsområde.

Hver gang vi kom til et territorium der misjonærer arbeidet, måtte vi erkjenne at noe endret seg i ansiktene på menneskene vi passerte og snakket til; det var noe i øynene deres, måten de henvendte seg til deg på, uten å se vekk eller ned. De hadde ikke nødvendigvis blitt mindre skeptiske til fremmede, men de var mer åpne.

Denne gangen i Malawi var det på akkurat samme måte. Jeg møtte ingen misjonærer. Du møter ikke misjonærer i lobbyer på dyre hotell, der utviklingshjelp blir diskutert. Jeg la merke til at en håndfull av de mest imponerende afrikanske medlemmene i teamet til organisasjonen «Pump Aid» var kristne privat. «Privat» fordi nødhjelpsarbeidet er utelukkende sekulært, og jeg har aldri hørt noen fra teamet så mye som nevne religion når de har jobbet i landsbyene. Men jeg fikk med meg de kristne referansene i våre samtaler. Jeg så at en av dem studerte en kristen bok i bilen. En annen dro til kirken på søndagen for en totimers gudstjeneste.

Det hadde passet meg å tro at deres ærlighet,  arbeidsinnsats og optimisme i arbeidet, ikke har sammenheng med deres personlige tro. Deres arbeid er sekulært, men det er selvsagt påvirket av hvem de er. Hvem de var, var påvirket av et kristent menneskesyn.

Det har lenge vært mote blant vestlige akademikere og sosiologer å plassere stammekulturer innenfor et gjerde; å skjerme dem for kritikk, og tenke at det som er «deres» må få være deres.

Jeg følger ikke en slik tankegang. Jeg observerer at stammekultur ikke er mer fredelig enn vår kultur, og at den undertrykker individualisme. Folk tenker kollektivt, først og fremst med fokus på lokalsamfunnet,  sin utvidede familie og stammen. Dette tradisjonelle tankesettet bygger opp om tanken om «den store mannen» og gangsterpolitikken i afrikanske byer; den fører til en overdreven respekt for arrogant ledere, og en (bokstavelig talt) inhabil måte å forstå idéen om lojal opposisjon.

Angst – redselen for onde ånder, forfedre, naturen og det ville, over et stammehierarki, over hverdagslige ting – går dypt inn i hele strukturen til afrikansk tankegang i landsbyene. Hver mann har sin plass, og kall det frykt eller respekt, en enorm vekt legges over den individuelle viljen og nysjerrigheten. Mennesker vil ikke ta initiativ, vil ikke selv ta tak i utfordringer.

Hvordan kan jeg, som en person med en fot i begge leire, forklare? Når den filosofiske turisten flytter seg fra et syn på verden til et annet, finner han ut – i det øyeblikket han skifter – at han mister språket som skal til for å beskrive det gamle landskapet. Men la meg prøve med et eksempel: svaret til Sir Edmund Hillary da han fikk spørsmålet «Hvorfor klatre opp fjellet?», var «Fordi det er der».

For det afrikanske landsbysinnet, er følgende forklaringen på hvorfor en ikke vil klatre på fjellet: Det er…vel, det er der. Det er bare der. Hvorfor skal man endre på det? Ingenting å forandre på. Hillary´s andre begrunnelse for sitt standpunkt – at ingen andre tidligere har klatret på det – ville for det afrikanske landsbysinnet bare være enda en grunn til å forbli pasiv.

Kristendommen, post-reformasjon og post-Luther, med sin lære om en direkte, personlig og toveis forbindelse mellom individet og Gud, uforstyrret av det kollektive og ikke overstyrt av noe annet menneske, kollapser nettopp det filosofisk-spirituelle tankesettet jeg nettopp har beskrevet. Den krisne troen tilbyr noe å holde fast ved for dem som er ivrige etter å kvitte seg med en knusende, stammepreget gruppetekning. Det er derfor kristen tro frigjør.

De som ønsker at Afrika skal stå med hodet hevet i en verden av moderne, global konkurranse, må ikke lure seg selv til å tro at materiell utvikling vil skape den store endringen. Et helt trossystem må først bli overvunnet.

Og jeg er redd for at det er nødt til å bli erstattet av et annet. Å fjerne kristen misjon fra det afrikanske regnestykket kan føre kontinentet til et styre bestående av Nike, heksedoktoren, mobiltelefonen og macheten.